Skiorientering er fortsatt en nokså ukjent sport for de fleste. Den har fått litt høyere profil de siste årene delvis fordi en del av de beste utøverne innenfor skiorientering også har hevdet seg på høyt nasjonalt eller internasjonalt nivå i langrenn, da kanskje i aller første rekke Hilde Gjermundshaug Pedersen, eller Hilde GP som hun alltid blir kalt av fansen i begge idretter.
Kort fortalt er skiorientering en ganske ny sport som er en variant av den vanlige orienteringen til fots, men med ski på beina. Forskjellen er at skiorientering foregår innenfor et løypenett, slik at man vanligvis forholder seg til ferdig oppkjørte, preparerte løyper eller i det minste til skuterspor. For at det skal bli vanskelig nok å manøvrere, blir eliten i skiorientering utsatt for seriøse prøvelser med å velge retning eller løype opptil flere ganger i minuttet (i noen konkurranser ligger snittet nærmere fem ganger i minuttet). Da sier det seg selv at konsentrasjonsevnen er en helt avgjørende egenskap in
nen skiorientering.
De som driver med skiorientering i Norge holder seg stort sett til områder der det er åpent terreng uten for mye skog. Skoglendt terreng er velegnet til orientering til fots men passer ikke like bra til skiorientering, blant annet også fordi det kan utgjøre en sikkerhetsrisiko. I nedoverbakke får man jo tross alt mye større fart på ski enn til fots, i tillegg til at det er betydelig vanskeligere å bremse og styre når man har ski på beina.
Langrennsteknikken i skiorientering er selvvalgt. Som i kombinert langrenn og skiskyting innebærer dette selvfølgelig at løperne først og fremst satser på å skøyte. Hvis det bare er skuterspor kan det imidlertid være vanskelig, å da må man tilpasse teknikken. Det har ført til at mange utøvere innen skiorientering også har jobbet mye med staketeknikken, og ligget i forkant av den utviklingen man har sett i langrennssporten de senere år.
